onsdag 16. februar 2011

Sulawesi, Indonesia

Etter at flyet hadde jaget bort de fem geitene som hadde forvillet seg inn på flyplassområdet i Dili, Øst-Timor var det bare for Merpati og sette kursen atter igjen mot Bali, Indonesia. Der ble man jo som vanlig møtt av titusenvis av turister så det var bare å finne et fly bort derifra så fort som bare mulig. Valget falt på øyen Sulawesi med det glimrende flyselskapet Lion air som hadde ledig billett allerde to timer senere. Dette var ingen problem for Luc å fikse. Han fikk jobben i billettluken allerede i en alder av ni grunnet sine eminente engelskkunnskaper. Han kunne over seksti forskjellige ord. Hyggelig type. Og nok et eksempel på at barnearbeid ikke per definisjon er noe negativt.



Luc(9 1/2) viser stolt frem sin nye uniform i Lion Air

Lion Air viste seg forøvrig å være et topp valg. Billig. Ikke ute etter å ta Gri-Nings sårt oppsparte midler i overvekt grunnet dykkerutsyr, og fly som så ut som de var bygget etter krigen. Noe som må være bra av Indonesisk standard. Ikke bare det men undertegnede ble også plassert ved nødutgangen for å være flyvertinnenes høyre hånd i tilfelle skandalen skulle bli et faktum. Der fikk jeg utlevert evakueringsplan samt et religiøst hefte som jeg ble litt usikker på hva jeg skulle med... Jeg tolket det iallefall slik at det var noe jeg skulle lære meg utenat i anledning oppgaven som sikkerhetsansvarlig på denne flygningen. Meldingen lød;

" We seek the help of Allah, the most gracious, the most Mercyful who has bestowed upon us the will and ability to use this aircraft, without whom we are helpless. Verily. God alone we worship and to God alone we shall return. Oh Allah, shower us with your blessings and protect us on this journey forom any hardship or danger"




Allah stilte iallefall opp og fikk oss trygt frem. Takk til han for det.

Klokken 22 landet flyet og Gri-Ning lærte på den tunge måten at hotell ikke nødvendigvis er lett å oppdrive i Manado, Sulawesi på Valentines day klokken elleve om kvelden... Da skal tydligvis disse indonesierne ha sin årlige kosestund. Men til slutt fant man da et værelse som ikke engang noen hunder ville hatt seg i. Koselig det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar